Historien

Dale-Gudbrand og Hellig Olav møtes i Østens lys

I følge Snorre holdt Kong Olav Haraldsson møter og ting der han fór fram og gjennomførte sin maktovertakelse og kristning av landet rundt 1020. Han krevde ”rett svar” på spørsmål om religion og dåp, men vi skylder alle ofre å minnes at ”feil svar” ga brann, mishandling og drap.

En av de siste kristningsferdene gikk i følge Snorre i 1022, fra Møre, via Dovre og Vågå til Sel og så videre nedover dalen. Ved Sel samlet kongen folket til ting, og 700 bønder skal ha samlet seg mot ham, men, skulle det vise seg, norddølene vaklet i sin gamle tro, og valgte til slutt kristendom og dåp fremfor mer brann og drap.

Og nettopp her på Hundorp skal det aller siste kristningsmøtet ha funnet sted. På Moster ble det kort tid etterpå nemlig vedtatt lover som gjorde kristendommen til statsreligion i Norge, og det senere slaget på Stiklestad var ikke et kristningsslag, men et politisk slag om makten. Fortellinger om de etterfølgende mirakler og helligkåring av kong Olav bekrefter også at Norge da allerede var kristnet.

Den høyst merkverdig seansen på Hundorp er beskrevet av Snorre i Heimskringla, men Snorre brukte en langt eldre kilde, et verk kalt ”Legendariske saga om Olav den Hellige”, skrevet av en ukjent kirkelig klerk ca. år 1100, ca 100 år før Snorre. Klerken har skrevet om mirakler både ved Olavs fødsel og liv, og Snorre har nok valgt ut historier han fant mest fengende, og tilpasset disse. Om enkelte elementer kan ha sin rot i virkeligheten, mener historikere at vi bør velge å lese klerkens historier mest som symbolske allegorier, ikke som ordrett reportasje. På mange måter er den kristne klerkens fortellinger bygget opp slik fortellinger i Bibelen er.

Den eneste historien Snorre valgte å gjengi nesten ordrett, er i første rekke en meget kortfattet og engasjerende fortelling om endring av makt og tro. Her er en tanke for hva som kan ha ligget til grunn for at nettopp Hundorp pekes på som stedet for dette siste kristningsmøtet.

Fra funn vet vi at fangst og jakt har vært drevet i egnen i 10.000 år, og fremover gjennom hele steinalderen. Først når jernredskaper ga mulighet for et bofast jordbruk, kan vi snakke om en befolkning av dalen, og de eldste sporene viser at dyrkningsbønder kan ha vært her i dalen så lenge som 5.000 år.

Landskapet her har store naturressurser. Berggrunnen har gjennom nedbryting av is og smeltevann gitt jern til myrene og godt beite for dyr, og elven har hjulpet til med god dyrkningsjord og rikt fiske, og ikke minst transportvei. Ekspertene er langt fra enige om hva navnet Hundorp betyr, muligens betyr første ledd ”hun” noe med fangst (”hunt”), av både dyr og fisk, eller kanskje avledet av ”høvding”. Leddet ”dorp” betyr nok bygd eller samling av hus (torp, dorf). De store gravhaugene viser at det har vært et viktig sted, få andre steder i hele landet har så mange og så store gravhauger. Dateringer er usikre og funnene få, muligvis kan de eldste haugene være eldre enn fra 500-tallet, og de nyeste kan gå frem mot år 1000. Andre funn bekrefter at rikdom har det vært på stedet kontinuerlig i minst 2000 år.

Historikere mener det er lite som tyder på at Hundorp var en storgård med en rik storbonde, de heller mer i retning av et høvdingsete. Snorre sier at det her bodde en ”herse”, andre kilder sier kun ”den mektigste mann i dalen”. Et overhode med den arvelige tittelen hersir er noe mellom en høvding og konge. Han utøvet administrativ, politisk, økonomisk, juridisk og militær makt, og hadde nok også stor religiøs innflytelse. Hersen hadde makten til å samle hærer og organisere vikingtog, han styrte over handelsvirksomheten og kunne ellers ”herse” med bøndene mellom Sel og Hamar. Kun få steder hadde en leder med denne tittelen, og historikere lurer på om tittelen ”herse” ble brukt symbolsk, og ikke var korrekt.

historien 2Sikkert var det at overskudd fra egnens rikdom i form av produkter fra vilt, fisk, jernvinning og jordbruk skulle forvaltes og handles, og elven var en god transportvei. Mye kan tyde på at Hundorp var et naturlig sted for å samle, styre og forvalte egnens overskudd, og at dette var et grunnlag for høvdingsetet.

Som kjent, var det også et hov her, muligens på garden Hove nordenfor, og hovegoden her kan synes underordnet Hundorp. Dalen var også ferdselsåre, alle konger var jo innom Tofte på Dovre, og det er mye som tyder på at kongene også var innom Hundorp som et naturlig hvilested. Kong Olav måtte derfor til Hundorp for sluttføre kristningen av landet. Og dalen var skikkelig befolket, 700 våpenføre menn skulle altså ha samlet seg på Sel, og det var en stor flokk med hester og båter som samlet seg på Hundorp.

Så til Dale-Gudbrand. Det er historier som nevner Gudbrand or Dalom gjennom mer enn 150 år, fra sent på 800-tallet og fremover på 1000-tallet, og en av disse nevnes å være med under Kong Olavs fødsel. Det synes uklart om Gudbrand var et mannsnavn som ble brukt i flere slektsledd, eller om det var et ættenavn. Blant historikere hersker det også usikkerhet om Dale-Gudbrand var en faktisk person, eller om han er en sammensatt sagn-skikkelse.

Sikkert synes det at det har vært én ætt på Hundorp som har styrt store deler av midt-dalen gjennom flere hundre år. Vi kan også spekulere i om denne Gudbrandsætten på Hundorp hadde sin opprinnelse fra den svenske ynglingeætten som kom til dalen på 600-tallet, og om stedet har hatt så stor økonomisk og rituell betydning at alle høvdinger som styrte i dalen både i nord og sør, valgte å legge sine graver til Hundorp. Plasseringen av haugene har ikke vært tilfeldig, haugene er fortsatt uomtvistelig kraftige symbolske vitner om makten i dalen.

Det er ikke beskrevet kilder for når dalen fikk Gudbrands navnet. Noen nevner at dalen kanskje het Hunndalen på folkemunne, det er jo flere steder i dalen som har denne gammelnorske betegnelsen knyttet til fangst, både Hunder i sør og Hundyrju og Hundsjøen i nord. Kanskje het den på folkemunne bare Dalen, underforstått som vi sier i dag: Dalenes Dal? Kanskje var det hendelsen på Hundorp beskrevet av klerken og Snorre som gjorde utslaget til at dalen ble benevnt Gudbrandsdalen? Her er det bare å spekulere!

De senere sagaene peker på at etter ”vår” tildragelse, ble makten flyttet fra høvding setet på Hundorp til storbonden på Steig. Det var bonden på Steig som allierte seg med Olav den hellige og den nye kongemakten. Vi vet lite om hva som skjedde med ”hersen”, hans ætt og gård. I 1844 sorenskriver samlet John Randklev to Hundorp-gårder, og satte opp ”Skrivergården” og resten av husene.

Som omtalt var nok neppe hendelsen akkurat slik Snorre skriver, og at historien kan sammenlignes med symbolske allegorier. Klerkens historie fra ”Legendariske saga om Olav den Hellige” har en dramaturgi som er svært god, selv etter moderne målestokk. Det er snakk om en far og en bortkommen sønn, en profetisk drøm, bønder med naiv, folkelig overtro som avløses av den nye troens ritualer, tre-tallet, oppstandelse, omvendelse og dåp, og det hele slutter med forening, fest og glede.

historien 3Under kommer et kort overblikk over de viktigste punktene. Olav har tatt Gudbrands sønn til fange, men det synes som han allerede er på kongens side. Både Gudbrand og hovegoden Tord Istermage (!) har en drøm om en hvitkledd person som advarer mot å slåss for det gamle. Dramaet varer i tre dager, første dag er det regn, andre dag er det skyet og tredje dag bæres den gamle guden ut, og i det sola står opp, slår Kolbein til, trollet sprekker, og ut strømmer mus så store som katter, og øgler og ormer, og tilskuerne flykter i stor redsel. Gudbrand overgir seg til bispen, døpes, og alle som var kongens fiender og flyktet, omvendes og blir venner og bygger kirke.

Her er det mye å ta tak i. Først og fremst er historien ordsatt av en kristen som vil vise den store skilnad mellom den norrøne praksis og den kristne tro, muligvis nedskrevet på bispesetet i Nidaros. Mange av beskrivelsene er klart symbolske, gudestatuen av Tor som symbol for alle norrøne guder (muligens var akkurat han mindre brukt i dalen), og som hylles slik som i Det Gamle Testamente, brødleiver med kjøtt som symbol for de gamle blot til gudene i motsetning til den kristne nattverd som gis til menneskene. Og selv om det var mat nok, påpeker historikere at strevsomme bønder neppe ville foret mus ”store som katter”, eller øgler.

Tilhengere av en gamle tro som flykter i stor redsel og kommer tilbake i tilbedelse, kjenner vi jo fra Bibelen. Den allmektige Gud som er for stor til å fatte, symboliseres i solens lys i øst, i tråd med læren at Kristus er det sanne lys fra øst.

Men om det ikke er en korrekt reportasje, la oss inspireres av historien som et tidsbilde. Vi som lever her i dag kan faktisk hver dag fritt velge om vi vil bekrefte eller avkrefte vårt trosvalg, og vi kan jo la våre tanker gå til tider og steder der trosspørsmål har blitt brukt, og fremdeles brukes, som rettferdiggjøring av brann og mishandling og drap.

Tekst basert på foredrag av Tore Alm

Eurostop
Gudbrandsdalsmusea
Hundorpomgivelser
Opplandfylkeskommune
Peergynt
Pilgrimsleden